Happy B-Day?

Tirsdag den 6 september har jeg fødselsdag. Jeg pleier å elske bursdager, pleier å feire den med mange venner og ha det kjempe gøy. Pleier å bli vekket på morgenen med sjokolademelk og muffins, også pleier familien å gå ut å spise eller spise noe godt hjemme om kvelden. Dette har jeg gjort hvert eneste år!
I år blir annerledes. Pappa skal ha en stor kjeve operasjon den 5, som vil si at han kommer til å ha kjevelås og ligge på sykehus på bursdagen min. Jeg skal kanskje spise bursdags middag på et sykehus fullt av syke mennesker. Fler har sagt at det er jo ikke så ille, og det kunne vært verre, bursdag er jo ikke så stort.. Men jeg synes dette er ille. Kanskje jeg er utrolig kjempe egoist, men bare prøv å sett dere selv inn i den situasjoene. Jeg har gruet meg til bursdagen min i over et halvt år. Jeg for antageligvis ikke feiret den med venner for mamma orker ikke noe stress, Voksen bursdagen min er det fler som ikke kan komme i. Bursdagen min skal tilbringes på et sykehus, og pappa kan ikke en gang snakke! Er det feil å føle seg lei seg for det? Er det dumt? Overreagerer jeg? For det jeg føler er at jeg ikke vil ha bursdag i det hele tatt. Og dere må ikke misforstå jeg vil at pappa skal ta den operasjonen og jeg skjønner han må ha den akkurat den dagen. Men jeg gleder meg jo ikke! Jeg kommer jo ikke til å ha noen goder minner fra dager. Bare bilder av pappa ligge i en sykehus med masse apperater, mamma som ser skremt ut. Er jeg umenneskelig for det? Er det så vanskelig å forstå at jeg ikke vil feire bursdagen min i år, at jeg gruer meg?

fanny.